[Show as slideshow]

Vel fremme i Perth var været strålende og registreringen med sykkelsjekk dagen før start ble akkompagnert av pølsegrilling og øl i solskinnet. Blant australierne fant jeg også et par svensker, en tysker, en nederlender og et par briter, samt en haug med amerikanere. Til sammen var ca 80 ryttere påmeldt til rittet — ikke noen stor affære, men logistikken med å sende folk ut i den australske ødemarken, hvor det hverken finnes vann, mat eller overnatting, er ikke helt triviell.

Flatt og uflaks
Vi møtte opp til start kl. 04 på tirsdag morgen, fikk utdelt navnelapper (for fotografene) og fikk det første stemplet i boken. Starten gikk kl. 05 med guider de første 10 km ut av Perth for å holde oss på rett vei gjennom nettverket av småveier og sykkelstier. Da mastersyklistene sa farvel ble det satt et voldsomt tempo sørover i kraftig sidevind og det var ikke uvanlig å ligge i 37 km/t. Heldigvis virket det som at noen få syklister var fornøyde med å ta alle føringene, men jeg klarte selvsagt å miste løse bein og skotrekk av setevesken og måtte etter en kort stopp for å plukke opp igjen tingene mine halse etter feltet for å holde følge.

Vi hastet videre langs Old Coast Highway og ut langs kysten på små sykkelstier mens skyene truet seg inn fra havet. Selvsagt klarte jeg å få en punktering, og måtte etter et tappert forsøk på å sykle videre på flatt dekk innse at jeg måtte stoppe igjen og la feltet slippe avgårde. En regnskur før kontrollstasjonen gjorde tilværelsen sur, men med en sandwich i magen og oppholdsvær dro vi videre. Motvinden og sykkelstiene langs kysten holdt farten nede, men utsikten til klipper og sandsteiner i formasjon var flott.

Ferden gikk videre over en bro som var stengt med kjetting på begge sider, noe som krevde litt tvilende lemping av sykler, selv om det stod skilt som forsikret oss om at broen var trygg og at ruten gikk den veien. Deretter bar det innover i landet, hvor terrenget ble mer bakkete, det ble mørkt og jeg ble etterhvert veldig trøtt og kald. De siste 10 km var jeg så kald at jeg håpet skjelvingen i det minste ville bidra til å holde meg våken. Vel fremme på Pember Forest Stay spiste vi under varmelamper og dusjet i iskalde utendørsdusjer før vi la oss under flere lag med tepper for å holde varmen i skjønne Australia…

Oppturer og nedturer

På dag 2 startet vi kl. 07 for å unngå den verste kulden, og avgårde i solen ble det etterhvert også varmt nok til å droppe regnjakke (men vindvesten forble på). Etter utallige bakker kom stemplingskontroll i Shannon National Park, som gav oss muligheten til å slikke litt sol og fylle på med litt kremet ris-hermetikk, og vi ble gjenforent med våre venner fra kvelden før som ikke hadde møtt opp til start k. 07. Skåret i gleden var at høyrekneet begynte å vise alvorlige tegn på å ikke like lånesykkelen og gjorde voldsomt vondt i perioder. Kvelden før hadde jeg smørt smertestillende på det, men nå virket det som at det eneste som hjalp var… mer sykling. I hver pause ble det stivt og vondt, etter noen minutters sykling merket jeg ingenting. Kanskje nervene gav opp å sende smertesignaler, eller kanskje hjernen gav opp å gjøre noe med dem. Jeg var hvertfall glad for å slippe.

Ned mot kysten begynte slitasjen å gjøre seg gjeldende på andre også og etter nesten en time pause i Walpole måtte enda en i følget vårt gi seg, nå med brennende sår i rumpa. Det gikk opp og ned i varierende terreng og ble etterhvert varmt nok til at vi kunne droppe de løse ermene, men det holdt ikke mer enn én etappe, så måtte de på igjen mens solen var på vei ned. Vi tok oss en lang pause med kyllingburger og Cola i byen Denmark før vi la i vei på den siste etappen inn til Albany. Ut fra kontrollstasjonen delte vi oss i flere grupper — jeg ventet på Pepe, som fomlet litt med utstyret før han kom seg avgårde — og la i vei i tussmørket. To hoppende kenguruer holdt følge med oss et stykke i solnedgangen og på slutten var følget igjen samlet opp til siste kontroll for dagen, som ondt nok var lagt på toppen av en bakke med diverse omveier for å komme opp.

Arrangøren fikk et vennlig slag i skulderen ved kveldsmat og nok et slag, litt hardere denne gangen, neste morgen da det var en totalt unødvendig kontroll etter 3 km på toppen av et 180 meter høyt fjell. En feilnavigering på 5 km la ekstra tid på morgenen, men etterhvert kom vi i gang på den lange, slake klatringen opp til Stirling Range National Park. Med trippelvogntogene i ryggen gikk det i 22 km/t i vinden, som hadde snudd fra sørlig motvind på tirsdag via østlig motvind på onsdag til nordlig motvind. Vår følgesvenn Andy hadde ødelagt en eike fra før og ødela en til midt i ødemarken, 50 km fra Albany og 40 km fra Stirling. Vi forlot ham uten mobildekning med lovnaden om å gi beskjed til støttemannskapene.

På vei over «høylandet» var terrenget behagelig flatt og temperaturen høy, og med kremet ris i magen fra Brian på kontrollstasjonen gikk det som et tog gjennom Gnowangerup, med det man skulle tro var et uvanlig navn, men som er helt ordinært etter vestaustralsk standard. Videre til Katanning og Wagin holdt vi høy fart i motvinden, men magesyren ville opp og gav meg sterk halsbrann før hvert måltid. I tillegg begynte akillesen å bytte med kneet om å hyle om smerte. Heldigvis holdt det meste seg på plass inn til siste sovested på turen i Williams. Her fikk vi for første gang skikkelige dusjer, men sovesalen med 20 snorkende og fisende mannfolk (og noen damer) gav ikke mye søvn.

The fat of our eyelashes

Siste morgen bestemte Jan Erik, vår dansk-svenske rytter, seg for å vente på en kamerat, så vi var bare to igjen av den opprinnelige gruppa som la avgårde fra Williams. Pepe og jeg startet kl. 04 og temperaturen sank etterhvert helt ned til 0,5 grader. Jeg lå foran og frøs fingrene av meg, mens Pepe lå bak og frøs over hele seg. Kulda varte i 3 timer og gav ingen forvarsel om været som skulle komme. Den første kontrollstasjonen for dagen, Brian med varebilen sin, kjørte forbi oss etter halvannen time, men var ingensteds å se da vi kom til det angitte kontrollstedet.

Uten mulighet til å fylle på med mat eller vann på de første 104 km ble det en tøff morgen i frysende temperaturer, brennende sol og brattkupert terreng. Som Pepe sa mutt: «we can ride that distance on the fat of our eyelashes». Redningen på alt kom samtidig i Dwellingup hvor en åpen butikk gav oss mat og vann og bakkene tok slutt. Siste kontrollstasjon i Pinjarra serverte sandwicher og iskjølt Cola i varmen, som gjorde veldig godt før de siste flate, varme og vindfylte 85 km inn til Perth.

Pepe og jeg la ut i lagtempostil med 1 km drag hver, men i vinden og varmen tok det ikke mange kilometrene før laget kollapset. Temperaturen steg til 35 grader, motvinden kom hardt inn fra nordvest og sykkelstien langs motorveien forsterket alt dette til det dobbelte. 40 km før mål var vi tomme for vann og lette desperate etter en bensinstasjon, men ødemarken langs motorveien inneholdt bare halvøde boligområder og motorvei. Vi forbannet hvert eneste veikryss uten tegn til liv før vi endelig så en Shell-stasjon over en jordvoll. Med friskt, kaldt vann i tankene og Cola innabords satte vi avgårde på de siste kilometrene og holdt godt tempo inn til Perth.

Mat, iskald Cola og en fantastisk samboer ventet på meg ved mål. Gleden av å komme frem ble bare overskygget av gleden over at jeg følte jeg kunne syklet videre uten problemer. Mitt kaldeste og varmeste ritt noensinne var overstått, akillesen var på størrelse med en tennisball og jeg kunne slappe av med en flott medalje etter 81 timer på sykkelen.