Paris-Brest-Paris 2015

av Bjørn Olav Sviund

I 2013, da Reidar Svendsen kom i mål etter SuperBrevetScandinavia, sa jeg at jeg skulle sykle Paris -Brest-Paris (PBP) i 2015. Ettersom jeg liker å gjennomføre det jeg har sagt jeg skal gjøre, så ble det til nettopp det. Forberedelser ble gjort i  2014 ved å kjøre forberedende ritt i 2014. Både for å legge et fysisk grunnlag for å gjennomføre rittet, for å skaffe meg erfaring med det å sykle lange turer og for å kunne være tidlig ute med å melde seg på. Dette fordi lengden på syklede ritt året før PBP gir en prekvalifisering som gjør at man kan melde seg på tidligere enn de som ikke har syklet. Det ble derfor til at det ble syklet sen full serie med breveter fra 200km til 1000km. I tillegg syklet jeg Fleche Nordique (FN) og Colorlinetour (med retur samme dag). Et tilleggsmål til PBP var å kvalifisere meg for en Randonneur 5000 medalje, derfor både 1000km og FN. Vinteren 2014/15 ble   treningen gjennomført med lange gåturer (10km+), sykling t/r jobb, spinning og lange, halvtunge økter på rulla. Totalt sier treningsloggen 10.000km per år og mer enn 500 timer

Selv om det ble syklet full serie i 2014 hadde det ingen ting å si i 2015. Kvalifiseringen til PBP tilsier at man må sykle en serie på 4 breveter fra 200km-600km før juli. 2015 ble innledet med de tre korteste brevetene (200km-300km-400km) i løpet av fire helger fra 11. april. Ny sykkel (en cannondale caadx 105) var blitt innkjøpt og det var godt å komme i gang. Det ble kalde, tunge økter der lite fungerte ut over at brevetene ble gjennomført. Sykkelen var satt opp med schwalbe durano pluss dekk og det var som å sykle i sirup. Regn, sludd, kuldegrader og mørke satte heller ikke fyr på sesongen, akkurat. 6. juni skulle vi ha vår siste brevet, 600km’eren for å få komplettert kvalifiseringen. Jeg turte ikke sykle på cannondale’n og hadde i anledningen lånt en racer for å være sikker på å klare kvalifiseringen. Værmeldingen før 60-mila tilsa likevel fare for snø i fjellet og med Suleskardveien, 1054m.o.h., (som er en del av løypa stengt bare et par dager før) fikk vi utsatt breveten til 10. juni. Lettelsen var stor da den var gjennomført.

Med kvalifiseringen gjennomført og påmeldingen gjort, var det bare å planlegge oppkjøringen til PBP. Styrkeprøven ble syklet 20. juni i tidenes beste vær og med en form jeg ikke har kjent på en stund. Med 60-mila bare halvannen uke før, fikk jeg erfaringen om at kroppen restituerte seg ganske greit og responderte bra på to tøffe løp kort tid etter hverandre. Var det noe å dra nytte av før PBP? 24. juli skulle det sykles en 1000km fra Stavanger med et betydelig antall høydemeter. Ville det være lurt 2 og en halv uke før PBP? Nye michelin pro4 endurance dekk var også kjøpt inn til cannondale’n for å se om det kunne bøte på klisterfølelsen. Det ble til at jeg prøvde og gjennomførte på rett under 70 timer. Dekkene ga et veldig positivt svar, jeg gjorde meg erfaring med at kroppen tålte lite søvn (4,5 timer på 70 timers ritt) og erfaringer med Jens Glad Balchens SPIZ-pulver var så positive at her var det bare å lade opp til PBP med et par rolige uker. De siste innkjøp og kompletteringer av utstyr ble gjort.

13. august var det derfor kommet til at nå var det som kunne gjøres gjort. Reidar og jeg satte oss på Superspeed for å slutte oss til en busslast med danske syklister fra Audax Randonneurs Danemark (ARD). Danskene er «lit vildere med PBP» enn oss nordmenn og sender over 100 syklister til arrangementet i Frankrike.

En relativt begivenhetsløs båt-, bil- og busstur og halvannet døgn senere, befant vi oss på hotell Best Western i Maurepas, 8 km fra startstedet på velodromen i St.-Quentin-en-Yvelines, ikke langt fra Versailles. Etter å ha pakket ut og satt sammen sykkelen, dro vi i samlet flokk med danskene til sykkelsjekk i velodromen. Sykkelsjekken kan vel sies å ikke være den grundigste jeg har opplevd. Det tok mindre enn 2 minutter og de var mest interessert i å se at for- og baklys fungerte. Inne på Velodromen var det godt å se at vi ikke er de eneste sykkelgærningene i verden. 6090 andre randonneurer var samlet i Paris denne helga. I tillegg til støttepersonell og familie. Vi fikk utdelt startnummer, refleksvest for nattsykling og det man ellers hadde bestilt av ulike effekter. Vi hadde egentlig fått tildelt tid til sykkelkontroll klokka 14, men var ferdig med alt 5 over.

Reidar og jeg hadde syklet sammen med Stein Andre Høgeli fra Kristiansand på brevetene. Han hadde valgt å reise sammen med en annen gjeng danske syklister. I tillegg hadde vi blitt kjent med Kristoffer Egeland fra Rogaland som hadde valgt å sykle 400km’eren i Kristiansand. Han skulle starte i samme pulje som Reidar og meg, mens Stein Andre hadde start nesten 2 timer etter. Med gjennomført sykkelsjekk og alle formaliteter på plass, var det derfor på tide å ta kontakt med Kristoffer og Stein Andre for en matbit. Randonneurer er jo alltid sultne!

Det verste med å komme til Frankrike var egentlig å vente på å starte. Man har egentlig mest lyst til å komme i gang, men vi hadde ikke start før klokka 1730 søndag og fra lørdag til søndag så var det ikke noe problem å ale opp Jurassic Park-size sommerfugler i magen. Tiden gikk med til å se på de mange ulike typene sykler som finnes og ikke minst alle menneskene og det som skjer rundt. For en som kun ved en anledning har hatt en tilskuer (og det var med-randonneur Johnny Stausholm) på 2 sesonger kunne det bli litt overveldende. Etterhvert var det tid for å komme seg inn i startbåsen og bevege seg opp til start foran Velodromen. Her var det et øredøvende liv med masse folk, jubling og masse intervjuer. Alt på fransk. Kun litt info om ikke kaste søppel, sykle maks 2 og 2 i bredden,  respektere trafikkregler for nattsykling og ellers oppføre seg pent ble gitt på engelsk.

Alt roet seg likevel da Reidar, Kristoffer og jeg kom i gang. Som første bølge med 300 syklister med mål om 90 timer la vi i vei mot Brest. Det var nokså flatt de første 140 kilometrene til Montagne-au-Perche der vi spiste vårt første måltid. Tempoet var ganske greit og det var mest om å gjøre å komme inn i en rytme. I Montagne-au-Perche traff vi også Isaac Liney som var 5. mann som  kjørte 40-mila i Kristiansand i vår. Han ville gjerne slå følge, noe vi fant ut var helt greit. Det var nå blitt mørkt og vi var på vei inn i vår første natt på landeveien. Så bar det videre til første kontrollstasjon i Villaines-la-Juhel. Her var det kun kaker å få kjøpt. Itt`no ordentlig mat, så vi ble ikke lenge. Nå som natta var kommet, var det også begynte å bli kaldere. Veien var som en eneste lang linje av røde sykkelbaklykter fra folk som syklet foran oss utenom det beksvarte mørket og det lille du kunne se fra lyset på frontlykta. Kristoffer og Isaac dro på litt vel mye i pur glede over å endelig å være på veien og vi norske ble spredt over et lengre stykke. Reidar ble hengende noe etter og antydet at han sleit med tempo og inntak av mat. Natta var lang og det lysnet ikke før i 0630-tiden. Da morgenen kom, ga Reidar beskjed om at han hadde fått nok og at han ville gi seg i Loudeac der vi hadde bussen til våre danske venner stående. I mellomtiden hadde Isaac og Kristoffer syklet i forveien. Reidar var rimelig sta på det, men kom seg noe til hektene etter noe mat og drikke da sola var kommet opp. I Fougeres tok vi igjen Kristoffer og Isaac og 2 + 2 var igjen blitt 4. I rolig tempo rullet vi videre mot Tinteniac. Vi var ikke kommet lengre enn noen hundre meter, så røyk girvaieren min. Festlig. 5,5 mil igjen og kun 2 gir å velge mellom var ikke så gøy. Isaac fikk stilt giret slik at det i hvert fall ikke stod på det tyngste. Takker for den, Isaac. Så var det bare å humpe seg videre til teknisk stopp i Tinteniac. Her fikk en mekaniker orden på giret. Jeg betalte  bare 15 euro for jobb og deler. Dessverre oppdaget mekanikeren også en brukket spile i bakhjulet, men hadde ikke tid til å gjøre noe med det pga lang kø av syklister som trengte hjelp. Så det ble til at vi dro videre. Etter kun 2 mil kom vi til et matstopp der det også var en mekaniker. Han hadde det han trengte for å hjelpe. Jeg trodde ikke nesten ikke det jeg hørte da han avkrevde meg den uhyrlige sum av 2 euro for jobben. Mens han jobbet på sykkelen hadde vi oss også en prat og Reidar var nå fast bestemt på å sykle til Loudeac og gi seg der.

Etter 20 minutter var vi tilbake på veien og rullet mot kontroll i Loudeac, der bussen vår med forsyninger og ekstrautstyr stod. Rett før Loudeac ble vi i tillegg tatt igjen av Kengu som hadde kjørt oss inn med nesten 2 timer. Imponerende!

I Loudeac gikk the Fellowship of the Bicycle i oppløsning. Kristoffer og Isaac ville sykle videre, Kengu ville sove og Reidar ga seg. Ikke uten å møte motstand fra hjelpemannskapene i ARD, men han stod steilt på sitt og PBP var over for hans del etter 44 mil. Jeg tok en hvil i et ARD-telt og fikk spist godt før jeg dro alene videre mot Carhaix. Terrenget endret seg betraktelig etter Loudeac med flere, lengre og brattere bakker, men etter et par mil flatet det noe ut igjen og jeg ble syklende noe alene til Saint-Nicolas-du-Pelem der jeg ble ledet inn til en «hemmelig» kontroll. Fullt så hemmelig var det nok ikke, for det var umulig å ikke legge merke til alle flaggene og fløytene som dirigerte oss inn til sjekk. Det ble med stemplingen og jeg fortsatte rett videre til jeg fikk haik med en gjeng italienere et par mil før Carhaix. De holdt jeg følge med inn til sjekkpunktet. Nå var det igjen blitt mørkt. Inne på kontrollen traff jeg igjen Kristoffer som jeg da hadde kjørt inn et par timer på 8 mil. Vi bestemte oss for å sykle sammen den siste etappen ut til Brest. Vi tok det rolig i svarte natta, oppover alle bakkene, forbi små landsbyer som klynget seg til åssidene. Asfalten her var blant den verste på hele turen, og det sier ikke lite. Norsk asfalt er reine flystripa i forhold. På vei opp siste kneika mistet jeg kontakten med Kristoffer og stoppet for å vente. Etterhvert så kom det en syklist som stoppet der jeg stod. Jeg var sikker på at det var Kristoffer og snakket lenge til han på norsk, før det gikk opp for meg at fyren var jo tysk. Det ble derfor en alenetur videre opp til toppen. Her bikket det utover i den første, 1ange utforkjøringen. Her møtte vi også tåka, og det gikk både seint og var fuktig, mørkt og miserabelt. Utforkjøringer ble avløst av stigninger og slik fortsatte det mer eller mindre hele resten av etappen. Et par mil før Brest, fant jeg igjen en kjent rygg; Kristoffer. Derfra holdt vi sammen til vi nådde sjekkpunktet og vendepunktet i Brest ca klokka 05. Jeg hadde nå ikke sover noe på 45 timer og det var på tide med noe seriøs soving. En utbrettet pappeske på et flislagt gulv med en nødduk over meg gjorde nytten så det holdt og jeg sov etter få minutter.

2 1/2 time senere var natt blitt til morgen og det var på tide å stå opp. Frokosten ble inntatt og vi møtte igjen Kengu og Isaac. Kengu hadde akkurat kommet, så han ville sove, mens Isaac ble med tilbake. Etter få kilometer ga Kristoffer beskjed om at han sleit i oppoverbakkene og vi gjorde derfor en avtale om å møtes i Loudeac igjen, der jeg hadde planlagt en litt lengre hvil. Dermed splittet vi opp og jeg fortsatte mot Carhaix. Merkelig hvordan ting forandres fra natt til dag. Alt blir så mye lettere og moralen er på topp. Derfor gikk det i godt tempo mot Carhaix som ble nådd på 3 timer og 45 minutter. En kort matpause og turen fortsatte videre mot Loudeac. Kroppen fungerte godt, men jeg valgte likevel å ta en pause for å vente på Kristoffer som avtalt, samt hvile og skifte klær og noe utstyr. Da Kristoffer kom, var det klart at han ikke hadde det noe særlig bedre og enden på visa ble at vi valgte å sykle videre hver for oss. Jeg ga fra meg det jeg kunne avse av SPIZ til Kristoffer for å se om det kunne gi en boost. Håpet var at ingen flere norske skulle gi seg på dette tidspunktet.

Natta mellom Loudeac-Tinteniac-Fougeres kan oppsummeres med at jeg var møkklei av nattsykling og hadde en feilnavigering som kostet meg sikkert en time. 0430 kom jeg til Fougeres, der jeg fant meg en ledig madrass i en dusj. Folk sov overalt, så det var bare å finne seg en plass der man ønsket. Tanken både i Brest og i Fougeres var også å sove vekk de verste timene på morgene mellom 04 og 0630. To timer etter at jeg gikk i svart i Fougeres, ringte alarmen på mobilen og det var bare å stappe i seg mat. Trøttheten var trolig også årsaken til at jeg kjøpte det jeg trodde var juice i Fougeres. Det viste seg å være rosevin. Ikke helt den beste «bensinen» å kjøre på. Nå var det er ikke noe bønn. Det var opp på jernhesten igjen. Vil man klare PBP innen tidsfristen og ikke er blant de kjappe, så må det knipes inn på noe. I dette tilfellet søvn. Igjen var det til å bli forundret over hvor mye et par timer søvn samt hva dagslys hadde å si. Jeg nærmet meg nå 1000 kilometer og kjente hvordan kreftene kom etterhvert som sola steg. Nå gikk det unna igjen og jeg følte jeg hadde god kontroll på lukketidene til kontrollstasjonene. Før Villaines-la-Juhel måtte jeg stoppe i oppoverbakke for rødt lys. Det var nokså bratt, så jeg valgte å gå av sykkelen og leie den opp til toppen. Det skulle jeg tydeligvis ikke ha gjort, da jeg ble skjelt ut av en fransk bilist for ikke å respektere «code de PBP». Det er tydelig at rittet har sine både skrevne og uskrevne regler som skal følges. Jeg kjørte inn et par timer på lukketidene på hver etappe og da jeg kom til Montagne-au-Perche og hadde 14 mil igjen, kjente jeg at jeg hadde sjans på en (for meg) god tid. Dvs godt ned mot 80 timer. I Montagne møtte jeg også Reidar som nå kjørte buss med danskene. Vi slo av en prat og han var skråsikker på at jeg ikke hadde sjanse på under 80 timer. Det trigget meg noe langt inn i et-eller-annet-sted og jeg tok det nesten som en personlig utfordring da jeg hadde kjent hvor god kroppen kjentes. Dermed var det bare å kjøre på da kroppen kjentes bedre og bedre ut. Merkelig at det skal ta en 100 mil for å komme i stemning. De 8 milene til Dreux fløy unna og etter et kort stopp fortsatte jeg videre mot mål i Paris. Det nådde jeg 10 minutter før midnatt og dermed kom jeg under 80 timer med 1 time og 41 minutter. Og ny personlig rekord i PBP på 78 timer og 19 minutter.

Noe av det som sitter mest igjen etter denne turen, er franske tilskuere. Jeg har jo sett hvor gale de er når Tour de France ruller forbi, men at de skulle være like gale for en gjeng med 6090 amatører, hadde jeg ikke trodd. Det stod folk overalt. Det stod bord ute langs veien der du fikk tilbud om kaffe og vann. Noen steder mat. Familier med små barn stod til seine natta og ropte «Allez» og «Bon courage, Bon voyage!». Et sted jeg kom til midt på natta, satt jeg i mine egne tanker da det plutselig brøles «Bon courage. Bon voyage» bare et par meter fra meg. Holdt på å skvette ut i motsatt grøft av rein forfjamselse.

Da jeg kom tilbake til Paris, sleit jeg også med å finne tilbake til hotellet. Jeg surret vel rundt i en time før jeg møtte på en kar på Harley som stoppet og lurte på hvor jeg skulle. Det var tommel opp og PBP og hele pakka. På dårlig franskengelsknorsktegnspråk var det da mulig å få forklart at jeg skulle til Best Western hotellet i Maurepas. Dermed så kjører mannen foran meg og loser vei i flere kilometer frem til hotellet. Ufattelig bra og flott gjort.

Tidsskjemaet: