PARIS – BREST – PARIS  2011

Med startnummer 5509 og  makstid 90 timer stilte jeg søndag 21. august til start i PBP 2011. Vi var bedt om å komme til start klokka 1800, men det var bare plass til å sende i vei omtrent 500 om gangen. Det drøyde til klokka 2000 før min gruppe fikk klarsignal. Audax Club Parisien (ACP) arrangerer dette rittet. De har lang rutine, og funksjonærene gjorde en veldig bra jobb, både ved starten og senere.

Vi slapp løs i deilig kveldsvær, etter masterbil. Etter ei drøy mil slapp vi helt løs, og de yngre og raskere stakk ifra. Både da og senere i rittet syntes jeg det var pussig at slike sprekinger nøyde seg med å starte i den minst ambisiøse gruppa. Det må da være kjekkere å kjøre i raskere felt, med frist 84 eller 80 timer, når en liker å holde god fart? Jeg fikk i løpet av turen følge med mange riktig hyggelige karer og damer, men jeg syntes feltdisiplinen stort sett var overraskende dårlig. Det var de sterkeste som hadde føringa, nesten hele tida, vi andre holdt følge så godt vi kunne og så lenge vi fant det fornuftig. Motbakkene ble kjørt nokså hardt, farten på slettene var forholdsvis mye daffere. Typisk kjøremåte var, som ofte i Norge, å sette opp farten og kjøre fra folk en tok igjen, i stedet for å la dem bli med i feltet og styrke det.

I PBP blir det en del mørkekjøring, som i godvær kan ha atskillig sjarm. Alle måtte bruke refleksvester, og svært mange hadde den modellen arrangøren tilbød på forhånd. Særlig natt til mandag fikk da veiene preg av et stort klubbritt, med lange rekker ryttere som hadde vester med samme reflekterende mønster. Dette var slett ikke misvisende, vi kunne godt si at vi kjørte for Audax Club Parisien.

Mat og drikke er viktige forutsetninger for å kunne gjennomføre en slik tur, og vi ble godt forpleid. Alle kontrollstasjonene hadde tilbud om forskjellige slag fornuftig ernæring, og det var etablert flere ekstra matstasjoner, uten stemplingskontroll. Med så stor tetthet av ryttere ble det til dels lange køer for å få mat. De som hadde mest hastverk og/eller sans for komfort, hadde egne følgebiler. Disse fikk ikke lov til å holde følge med rytterne langs veiene, men var tilgjengelige ved matstasjoner. Rytterne kunne sove i bilene, og dessuten innta sine egne måltider der. Noen av dem uten følgebil unngikk matkøene ved å ta ekstrastans for næringsinntak på barer og fortausrestauranter. Selv prøvde jeg dette et par ganger, med hell. Kontakten med andre ryttere ble dessuten vel så god på slike improviserte steder som på de offisielle matstasjonene. I Mortagne (140 km) kunne vi snackse to steder, jeg vet ikke om begge var i regi av ACP eller om det første var et tilbud fra lokale næringsdrivende. Begge hadde iallfall bra mat.

Første stans med offisiell kontroll var Villaines (221 km). Der måtte vi sørge for stempel i kontrollkortet, samtidig med temmelig mange andre. Betydelige kødannelser både ved sykkelparkeringa og i kontrollhallen, i matsalen og foran WC. Vi kunne velge mellom en kø for skikkelig måltid og en for raskere og lettere føde. Jeg valgte sistnevnte, for den første gikk temmelig tregt. Likedan var det på senere matstasjoner. Jeg nøyde meg med sandwiches og frukt/grønnsaker, i tillegg til rikelig drikke. Både i Villaines og senere kunne det være ganske krevende å finne igjen sykkelen når en skulle videre, det var lurt å merke seg kjennetegn ved parkeringsplassen en valgte.

Når en kjører som individualist, starter en vanligvis fra kontrollene sammen med helt andre ryttere enn dem en ankommer i lag med. For meg var det på ut-tur to viktige unntak fra denne regelen. Før jeg nådde Loudeac (449 km) mandag ettermiddag. fikk jeg følge med og veldig god hjelp av et fyldig dansk felt, med suppleanter. Jeg fulgte dem videre, i vettug fart. Vi var fornøyde da vi nådde

Carhaix (525 km), for da var klokka snart 2300 og det hadde begynt å regne. Tydeligvis var sovesalen full, for køen utafor døra sto stille. Bare når noen der inne ville videre, rykte køen fram og andre fikk plass. Jeg foretrakk å legge meg under et takutspring jeg fant, tilsvarende gjorde mange andre. Dette gikk greit, for det var ikke kaldt.

Men tilbake til danskene: Jeg avtalte ikke noe med dem, men de hadde tydeligvis omtrent samme oppfatning som jeg om behovet for søvn, hvile, mat, drikke og dagslys. De la ut fra Carhaix samtidig med meg, litt før det ble lyst. Som da vi ankom, var det et mylder av øst- og vestkjørende ved kontrollen. Det var nesten opphold, og utover morgenen ble det stadig tørrere og bedre forhold. Vi holdt greit følge helt til Brest (618 km), men der glapp de for meg.

Tilbaketuren hadde utmerket kjørevær hele veien, men på det høyeste av løypa så vi på åsene nær veien høye tårn som stakk opp i lave skyer. Turen gikk lenge tålig greit, men jeg burde nok tidligere ha innsett at de jeg prøvde å følge, var for raske. I Carhaix (703 km) registrerte jeg den siste møtende rytteren. Jeg hadde tenkt å stoppe på en matstasjon uten kontroll i Quedillac (841 km), men gikk glipp av den, fordi jeg konsentrerte meg for mye om å ligge tett på hjul. I de følgende bakkene ble jeg frakjørt, og fram til kontroll Tinteniac (867 km) var det slitsomt. Så fulgte en lettere etappe, til Fougères (921 km). Der fant jeg soveplass på golvet, i en krok i matsalen.

Neste etappe, til Villaines (1009 km) er nokså lett, men så begynte motene å bli skikkelig tunge videre til Mortagne (1090 km). De av dere som har kjørt PBP, vet at det lett blir strevsomt nettopp der. Men været var strålende. Med mine nest siste krefter klarte jeg sluttkneiken til Mortagne, uten å gå av sykkelen. Det var ved sjutida onsdag kveld, med praktfulle kjøreforhold, og da var det likevel ikke vanskelig å motivere seg til å fortsette. Vekslende for- og motbakker til Logny (1109 km), der jeg tok en uprogrammert rast på en bar og prøvde turens eneste kopp kaffe. Kanskje ble jeg litt friskere? Resten av etappen til Dreux (1165 km) klarte jeg iallfall bedre, men bakkene var også mer moderate.

Til Dreux kom jeg klokka 2215 onsdag kveld og tvilte ikke på at jeg trengte søvn og hvile. Den korte avstanden til Paris inspirerte tydeligvis mange til å fortsette i mørket, men jeg fikk turens beste rast, på feltseng i rolig miljø. Byen Dreux spanderte, sa de, da jeg ville betale for soveplassen. Starta igjen klokka 0500, da det var godt i gang med å lysne til en praktfull dag. Siste etappe var temmelig flat og lett, jeg kjørte i følge med folk som var fornøyde med å fullføre på hederlig vis. De siste 15 km fulgte jeg fem-seks karer som tydeligvis kunne kjørt fortere. Jeg holdt følge fordi vi stadig ble avbrutt av røde trafikklys, som gutta hadde full respekt for.

———————-

Motbakkene til Mortagne var som nevnt ille tunge, ellers var jeg rimelig fornøyd. Jeg kjørte ny Trek Madone 6.2 med såkalt kompakt krank, som har krankdrev 50 og 34 tenner. Eneste tekniske forsinkelse på turen var en punktering. Jeg liker ikke å kjøre med briller, heller ikke sol-, men foretrekker gjennomsiktig hjelmskygge, som skjermer bra mot sol, regn, vind og ikke minst lys fra møtende biler. Vi fikk flott PBP sykkelflaske, som riktig nok snarere burde hatt skru- enn trykklokk. Løypemerkene kunne godt vært større og tydeligere. Noen av dem som sto i rundkjøringer, burde dessuten vært mer omhyggelig plassert. Jeg mista løypa tre ganger, to av dem sammen med andre. Litt etter Tinteniac på tilbaketur lå jeg litt bak et ganske raskt felt som kjørte feil, like etter at jeg hadde sluppet dem.

Andre nordmenn hadde jeg lite kontakt med før rittet. Underveis hadde jeg ikke følge med noen av dem. Men vi har utvekslet erfaringer etterpå, og jeg tror de fleste er bra fornøyde.

Hilsen Leif