I år var det Madrid-Gijon-Madrid som ble gjennomført. 1200 kilometer og ca 10000 høydemeter. Mesteparten av løypen går på høydesletten i rgionen Castilla y León, med 2 skikkelige stigninger hver vei. Makstiden for turen var 90 timer. 7 stykker fra Norge tok turen til Madrid sammen med 250 andre gale langdistansesyklister. Det var en erfaren gjeng som reiste på tur, med tidligere deltakelser i Paris-Brest-Paris (PBP), London-Edinburgh-London (LEL), 1001Miglia og 999Miglia.

Vi startet ut felles fra Torrelaguna klokka 20 den 19. august i 28 gode varmegrader. Feltet og vi nordmenn ble raskt splittet opp i ulike fraksjoner. Knut liker seg best i tet og ble liggende der resten av turen. Vi andre ble litt spredd utover ettersom vi fant vårt eget tempo. 4 av oss holdt sammen i ca 900km før vi fikk ulike behov og splittet opp.

«Startet ut på en flate. Første kontrollpost er etter 166km. Mange av de seks siste milene av denne etappen var på asfalt dårligere enn opp til Ayacata de siste 10km. En stor utfordring i mørke når det «stupes» ned en fjellside i stor fart de siste milene. Første kontroll gjøres unna på kort tid. Stemple, fyll vann på flaskene og ut på veien igjen. Vi er fem i front.

Det sykles i kupert terreng til neste kontrollpost. Fortsatt natt. Stemple, fylle vann og få med seg mat på sykkelen. 241km er unnagjort. Neste to etapper er rimelig flate. Totalt nesten 200km. Motvind!. Det blir dag. Temperatur stiger til 36 grader og solen steiker! Matlageret på sykkelen begynner å bli tomt. Behovet for mat melder seg. Ingen mat å få på den første av de to kontrollpostene. (Dette er ikke LEL mht mat på kontrollpostene). Rett før avgang fra siste av de to postene kommer arrangør med poser som inneholder kald pasta, vann og snacks. (Første «ordentlige mat» etter 432km).

Det er nå litt under 200km igjen til vendepunktet for turen som er Gijon, men på turen skal man innom Cangas/530km. Høyeste punkt før Cangas er på 1200hm. Det er som å sykle på en norsk fjellovergang. Asfalten er rimelig ru oppover fjellet. Første reelle stigning på etappen er å forsere noen serpentiner som brakte oss over en demning. Vakker natur. Her er det snø på vinteren. Syklet over fjellet i lyset. fra toppunktet på 1200hm går det i 43km rett ned til Cangas. Bakken har nå fått navnet «Bjørnebakken». (To av milene er pluss/minus stigning opp Fanafjellet.

Cangas var en god kontrollpost. Varm toast, cola og annet godt.

Nå mot Gijon. Vel 8 mil igjen. Kupert terreng ned til havnivå. 5 mil igjen til Gijon. Punktering og teknisk feil på bakhjul! Alene på en trafikkert vei. Ingen venter i front på disse brevetene. Kom meg ned til Gijon. Teknisk problem ble løst, men det gikk bort nesten 2 timer. Ble en litt lengre pause på den beste kontrollpostenpå turen. Karbolagrene måtte fylles i den grad det var mulig halvveis. 625km igjen. Det var blitt mørkt og starten på natt to. (Mørkt sånn ca mellom 2100 og 0700).

Kontrollpost Cangas på retur. 3 av de 4 som syklet videre etter at jeg hadde teknisk sov i to timer. Femtemann hadde syklet videre. Vi var fire nå i gruppen, men ble til tre på turen hjem.

Tid på oss tre ble 56 timer og 50 minutter. Registrert inn som nummer 3. (Ca 1 time etter førstemann inn). I mål onsdag morgen klokka 0450. Uten søvn i tre netter.

Sykkelmessig var det «rittsykling» i front frem til første kontroll. deretter syklet vi fem og til slutt tre i systematisk rulle med flere minutter drag i front hele veien. De jeg syklet med var fra Audax Østerrike.

Erfaringer: Over 300km solo pga teknisk og litt «lurekjøring» i gruppa. Fra 5 grader på fjellet på natten etter «Bjørnebakken» til over 36 grader og steikende sol. Varmt! Ca 21000 kalorier gikk med. Gjennomsnittsfart 22km/t. Livsviktige venner: Garmin (navigering) og Cannondale’n. 7 fra Norge deltok. Den beste gjengen på alle måter!. Mat var en knapp faktor og ikke minst drikke pga heten. Totalt 13 kontrollposter inkl. start/mål.

Igjen en stor opplevelse på alle måter for den som liker denne formen for sykling og «prøvelser».

                                                                 Knut P. Eriksen»

MGM er altså et forholdsvis lite arrangement sammenliknet med PBP og organisasjonen bærer noe preg av det, men rittet har absolutt sin sjarm. Mat er til salgs på de fleste kontrollstasjoner og der må det spises fordi det kan være langt mellom steder langs veien som har mat.

Veistandarden i Spania er veldig god. Det eneste stedet som var under enhver kritikk var en 20km lang nedkjøring som burde vært kjørt med offroadsykkel. Mer hullet vei skal en lete lenge etter, men for oss som hadde tid til å svinge rundt hullene gikk det greit!

Bilistene i området vi syklet var meget beherskede og samarbeidsvillige. De lå og ventet bak oss til de fikk et vink om at kysten var klar. Ingen tuting, ingen snissing med 10cm. Så jeg følte meg trygg hele tiden!

Av oss 7 nordmenn kom 5 i mål. Temperatursvingninger og andre ytre faktorer får i stor grad ta skylden for det. Knut kom inn på imponerende 57 timer. Tor Frithjof på 65, Tor og Bjørn 74 og Arild 81 timer. Jan og Espen stod av etter 600km.

«Har du sett historien til Knut fra Bergen? Han er rå. Helt anarki i starten gjorde at han kom i pulje 2 10-15 minutter etter. Han bare smiler og sier «vi bare kjører de inn». Det var gjort etter 11 mil (jeg var ikke med). Så går bakhjulet i oppløsning noen mil før Gijon. Finner butikk, reparerer, ender med nytt hjul og to timer tapt. Kjører inn igjen…

Det her var noen hakk tyngre enn PBP. I hvert fall for tunge personer. Jeg er nok i omtrent samme form som i 2015. Da gikk PBP på 86, så jeg visste jeg ikke måtte ha mye motgang. Det som nok vippet meg av pinnen var kraftig motvind i høylandet time etter time mandag. Måtte trøkke litt mer enn rolig langtur og da nektet kroppen å ta imot særlig med mat etter ca 300. var i Gijon halvtime før frist, men klarte ikke spise mer enn et par biter før returen var på gang. bestemte da å stoppe.

Jan Måøy»

Vi gjorde oss sterkt bemerket i Spania, ikke minst med våre fantastiske flotte drakter!

Nå venter 2019 som er et PBP-år. Håper vi får mange nye og gamle ansikter med oss på brevet i Norge og utlandet neste år.

                                          Tor Frithjof Wigers Larsen