Kontrollstasjon Coxwold dekorert med norsk flagg

London-Edinburgh-London 2009 er overstått. Det ble en våt, kald og mistrøstig fornøyelse for alle, selv om det var verre for noen enn for andre. Resultatlisten er ennå ikke publisert av Audax UK, men jeg hørte rykter på diverse kontrollstasjoner om at minst 100 syklister hadde brutt før rittet var halvferdig, og det var før ekstremværet satte inn.

Starten for oss nordmenn gikk på onsdag kl. 14 fra London. Underveis fikk vi smake både sol og regn og medvind og motvind. Vinden kom jevnt over fra sør/sørvest mens regnet satte inn tidlig på onsdag kveld og varte til kl 02 natt til torsdag. Derfra var det opphold utover torsdag morgen og formiddag, men regnet kom tilbake i nord-England og Skottland i form av regnbyger. På vei tilbake igjen slapp de raskeste unna med mer bygevær og stiv kuling, mens de langsommere syklistene fikk ekstremt regnvær på (i følge værmeldingen) 75 mm pr døgn.

Som følge av været ble kontrollstasjonene overrent av slitne og våte syklister som trengte mat og overnatting og kapasiteten ble fullstendig sprengt. Spesielt Dalkeith og Eskdalemuir (hhv halvveis og siste før/første etter halvveis) slet med stor pågang, men også Alston (nest siste før/andre etter halvveis), som hadde det verste været, fikk kjenne trykket. Da jeg kom til midt-England utpå tirsdag ettermiddag, fikk jeg vite at 400 ryttere fremdeles var igjen i Skottland og nord-England og befant seg midt i regnstormen.

På grunn av været ble maksimaltiden — som var 116 timer — utvidet med 4 timer. Det hjalp nok godt på for å få flere syklister til mål innenfor tidsfristen. Bjørn Kristoffersen og jeg kom inn på 73 timer, Robert Dalbakk og Asle Kvittingen kom inn på 109 timer og Bjørn Sandbekk dessverre måtte bryte i Alston på tirsdag formiddag. I tillegg er status til de to siste nordmennene foreløpig ukjent.

Organiseringen av LEL var grovt sett lik PBP, men på mange måter veldig annerledes. Det var mye mindre forhold, og det gjorde at vi slapp køer på kontrollstasjoner samtidig som at vi fikk et nærere forhold til de frivillige som drev stasjonene. Han som ledet kontrollstasjonen i Washingborough hilste på meg på tirsdag natt og sa at han kjente meg igjen fra søndag kveld. De frivillige jobbet iherdig for å dekke behovene våre. Blant annet skaffet de meg ekstra batterier til GPS-en mens jeg sov. Alt var derimot ikke bare fryd og gammen. De er litt mindre profesjonelle på arrangeringen i England, og det merket vi på blant annet opplegget for soving og (i enkeltes tilfelle) matserveringen. Kontrollstasjonen i Edinburgh hadde f. eks. overnatting i en kirke 1 km fra kontrollstasjonen og organisatoren ba folk sykle ned for å sove, noe som var veldig upraktisk gitt at folk dusjet og skiftet til tørt og rent tøy på selve kontrollstasjonen. Så skulle de altså sykle 1 km i regnvær for å sove… Bjørn S. opplevde også at det ikke var noe særlig mat igjen på kontrollstasjonen og ble servert toast med bønner som eneste alternativ.

Resultatservicen er heller ikke som i Frankrike. Audax UK har fattet vedtak om at resultater ikke skal publiseres for deres ritt og det er heller ingen løpende oppdatering av rytteres fremskritt. Det blir dermed umulig for utenforstående eller andre syklister å se hvordan det går med venner og familie underveis.

Opplevelsen av LEL kan måle seg med PBP for to år siden — kald, våt og generelt sett ille — men jeg har hørt rykter om at været har vært bedre (det sa de i Frankrike også), så det er en viss mulighet for at det likevel blir ny deltakelse om fire år.

[Show as slideshow]